Kapittel 9 Ohio - Crosby, Stills, Nash & Young

Laurie husket fortsatt søndagene i bilen. Hvordan de alltid satt i baksetet; hun på høyresiden, Allison til venstre, så hun kunne få best utsikt til universitetet når de kom fram. Allison pleide å lene hodet mot bilruta og si det samme hver gang. Bibbidi-Bobbidi-Boo. Som en trylleformel.

"Når jeg blir stor, skal jeg gå her."

Hun hadde musefletter den gangen, og Laurie syntes hun lignet en eventyrprinsesse. Men det som gjorde inntrykk var vissheten. Allison var allerede på vei.

De parkerte alltid på samme sted, ved en liten gresslette foran en lav mur der de kunne sitte. Moren hadde med niste, og faren insisterte på å kjøpe kaffe fra Lawson’s på hjørnet, selv om den alltid smakte brent. De satt der og så på studentene som gikk forbi med bøker i armene; nesten-voksne på vei inn i livet.

Allison syntes det virket som om hele fremtiden var samlet der. Hun kunne kjenne lukten av den. Laurie hadde ikke forstått det. Ikke da.

“Blomster er bedre enn kuler”

19-årige Allison var en sterk og fri student, kjent for sitt naturlige vesen og sine mørke, mandelformede øyne. Etter et år ved Kent State University ble hun og medstudentene fanget i en ny virkelighet. President Nixons invasjon av Kambodsja hadde fått campus til å koke. Protestene vokste dag for dag, og disse vårdagene i 1970 våknet studentene til en ro som siden har blitt kalt stillheten før stormen. Tusen soldater fra Ohio National Guard patruljerte med rifler og tanks, og asken fra det nedbrente ROTC-bygget hang fortsatt i luften. Mange så bygget som et symbol på krigen de protesterte mot. Nå var det bare sot og ruiner igjen.

Allison var kunststudent, og kjent for sitt engasjement for mennesker og dyr. Hun var en lytter, ikke en taler, men en mønsterelev med interesse for kunsthistorie og en ikke-vold. Faren hennes, Arthur, omtalte henne som følsom og omsorgsfull. Hun hadde en sterk rettferdighetssans, og var imot krig og vold uten å være del av noen organisert bevegelse.

Allison protesterte mot krigen sammen med kjæresten Barry Levine. Ved nasjonalgardens leir så de en soldat med en syrinblomst i geværløpet. Da offiseren ved siden av oppdaget blomsten, fikk soldaten ordre om å fjerne den, men Allison var raskere og nappet blomsten ut av rifleløpet. 

Dagen etter ble Allison Krause skutt og drept av en soldat fra Nasjonalgarden foran Blanket Hill.

Neil Young var blant de som reagerte umiddelbart på nyhetene, og skrev låten Ohio etter å ha sett bildene av Kent State-skytingen i Life Magazine. Young spilte låten inn sammen med Crosby, Stills & Nash et par dager senere.

Gotta get down to it, soldiers are cutting us down

Should have been gone long ago

What if you knew her and found her dead on the ground

How can you run when you know?

Låten ble utgitt i juni 1970, noen få uker etter skytingen. Den raske utgivelsen gjorde at låten ble en protest som fanget den umiddelbare sorgen og sinnet som spredte seg over hele USA. For meg kretser hele sangen rundt én setning:

What if you knew her and found her dead on the ground

Neil Young gjør skytingen personlig. Han skriver ikke om fremmede, han skriver om oss.

Se for deg han kjekke gutten i kollokviegruppa som du nesten turte å be ut sist helg. Det er ikke ukjente som blir skutt ned. Det er hun du akkurat hadde begynt å bli kjent med. Hun du trodde alltid ville være der.

The Cleveland Bagel Cafe

Det er formiddag og stille når vi forlater de gamle stålverkene i Ohios rustne bakgård via en landevei som snor seg vestover gjennom åkerland og tettsteder. Turen fra Youngstown til Kent State University tar knapt en time, men føles som et sprang mellom epoker. Asfalten er tom. Radioen lav. William spiller det han har fått for seg er countrymusikk, og påstår at volumet hele tiden blir svakere. Jeg mener det er tilfeldig. Med nesa trykket langt inni kameralinsen får man ikke med seg så mye.

Vi vet hvorfor vi kommer til byen. Likevel føles det rart å kjøre inn her  som en hvilken som helst søndagsreisende. Universitetet ligger midt i det flate landskapet. Stedet som reklamerte med fremtid og endte med å skyte sine egne barn.

Vi spiser lunsj ved kafé med bratt saltak og en karakteristisk tudor-inspirert fasade. Det er hvitmalt, med mørkebrune bjelker i typisk rutemønster. Vinduene er små, med liksom-blyglass i diamantrute-mønster, symmetrisk plassert på frontveggen.

Bygget kunne vært flyttet hit fra Danmark. De mørke bjelkene krysser de lyse veggene i et mønster som minner om bindingsverk-husene på Fyn; små landsbyer med skjeve gavler, torvtak og stokker som har båret tak og vegger i hundrevis av år. Men dette er ikke ekte bindingsverk. Bjelkene her bærer ingenting, og i hvert fall ikke minner. I Amerika bygges det annerledes, raskt og lett. Det er ikke løgn, men det er ikke sannhet heller. Et visuelt lån fra europeisk tradisjon, brukt for å skape trygghet, nostalgi og stemning. Det ligner. Men det er ikke det samme. Det passer likevel godt til kaffen William bestiller. Med vaniljesirup, selvsagt.

May 4 Visitors Center, viser seg å være stengt. En bommert. Hver syvende dag blir det rusk i logistikken. Søndagene lever sitt eget liv, men jeg ser på dagen som en subtil hyllest til Krause-familiens søndagsturer for seksti år siden. Dessuten, som vi snart skal erfare i Detroit, kan museer også være stengt midt i uka.

Etter lunsjen går vi opp til campus. Gresset er klippet, bygningene velholdte, og de få studentene vi møter bærer Macbooks, ikke bannere. Det er vindstille, og minner om noe Anne Grete Preus ville kalt en Hudløs søndag. Men vi lar oss ikke lure. Vi vet hvor vi er. Jeg småløper opp Blanket Hill, ser på pagoden, og kjenner kontrasten mellom dagens fred og gårsdagens vold. 

Nede ved parkeringsplassen tar William bilder av steiner innfelt i asfalten, én for hver av dem som døde.

Navnene er forskjellige. Datoen den samme.

Han står lenge foran minnesteinene. Det er ikke mye vanilje i det jeg har satt ham til å gjøre nå; krumbøyd over en enkel stein med navnet Allison Krause.

Han sier ikke et ord. Det trenger han ikke.

Bak ham, et stykke bortenfor, foran en busk med mørkegrønne blader, står en minnestein med navnene til de fire ungdommene: Allison Krause, Jeffrey Miller, Sandra Scheuer, William Schroeder. I jødisk tradisjon har noen lagt små steiner oppå. Bladene har falt. De ligger i en sirkel rundt sokkelen. Naturen går videre. Vi står stille. Busken blomstrer ikke i oktober, men kanskje det var her den sto, syrinen hun tok ut av geværløpet. Et øyeblikk ser jeg den. En eneste lilla blomst som trosser naturen.

William løfter kameraet. Lukker det ene øyet. Syrinen finnes ikke. Men jeg vet at den har vært her. Det finnes bilder man ikke kan ta.

Her døde fire

En av dem var du

Sov, vår lilla spire

Bibbidi-Bobbidi-Boo

Resten av historien om Ohio – og reisen videre gjennom Amerika – finner du i boka American Tune, som kommer høsten 2026.