Kapittel 4:  Yorktown (The world turned upside down)– The Hamilton cast

«Er dere her for bilturen, eller for skyttergravene?»

«Begge deler,» svarer jeg. «Og for å se hvor Hamilton stormet Redoubt 10.»

«Da blir du våt,» sier den gamle mannen og ler. «Den ligger i elva nå for tida!»

Han står lent mot et gjerde utenfor Moore House med en kopp kaffe i hånda og den karakteristiske filthatten som kjennetegner alle rangere i National Park Service – med kuppelen formet i fire folder, kjent som Montana Pinch. Hvitt skjegg, grønn jakke, mild stemme.

«Elva har vasket den ut,» fortsetter han. «Men det der var ekte heltemot. Ti minutter. Under ild. Ingen skudd – bare bajonetter. Musikalen gjør det nesten tamt.»

William står noen meter bak meg, nesten lydløs bak kameraet. Etter andre oppfordring har han skrudd av klikkelyden – jeg vil gjerne møte disse stedene med så mye respekt som to nordlendinger evner å frembringe. Han beveger seg langsomt, med små, varsomme skritt. Linseglasset fanger lyset som siler gjennom trekronene, og han vipper hodet svakt for å justere vinkelen.

Heart of Darkness

Yorktown. Slutten på en krig – og begynnelsen på et nytt kapittel i amerikansk historie. Her, i skyttergravene utenfor en liten by i Virginia, stormet en ung mann frem – med bajonett og vilje, smidd av samme stål. 

Alexander Hamilton. Den foreldreløse immigranten som ble en av USAs mest innflytelsesrike Founding Fathers – og kanskje den mest uventede, steg raskt i gradene takket være sitt intellekt og sitt mot.

Natt til 14. oktober 1781 ledet Hamilton et dristig bajonettangrep på britenes forsvarsstilling uten å avfyre ett eneste skudd. Det var over i løpet av ti minutter. Bajonettkamp er skittent og ekstremt brutalt. Men det var slik Hamiltons menn inntok Redoubt 10 – en liten festning eller jordvoll, strategisk plassert for å beskytte hjertet av den britiske posisjonen.

Disse to raske seirene gjorde at de allierte kunne trekke beleiringslinjene enda tettere, og innen få dager var britene omringet og uten utvei. Hamiltons angrep på Redoubt 10 ble et vendepunkt i den amerikanske revolusjonen – og et øyeblikk som skulle leve videre både i historiebøker og på Broadway.

Hamilton var egentlig ikke tiltenkt å lede sin avdeling, men den unge mannen overtalte sin øverstkommanderende, general Washington, til å få vise sitt mot i kamp. Washington var 49 år. Hamilton bare 26. Det er nesten som å høre min egen reisekamerat be om å få slippe til – heldigvis kun med kamera, ikke bajonett.

Kanskje så Washington i Hamilton noe mer enn et militært talent, men også en ungdommelig energi som kunne drive revolusjonen videre. Slik jeg ser drivkraften i fotograf William – rastløsheten, blikket, trangen til å gripe øyeblikket før det svinner hen i kjedelig planlegging. Det var Hamiltons taktikk – å fjerne ammunisjonen fra geværløpene – som gjorde at soldatene kunne komme seg helt inntil fienden uten å bli oppdaget. Helt inn i mørkets hjerte.

Take the bullets out your gun! (What?)

The bullets out your gun! (What?)

I Ron Chernows biografi beskrives Hamilton som den visjonære arkitekten bak USAs finanssystem, grunnleggeren av landets første sentralbank og forfatteren av majoriteten av The Federalist Papers, som la grunnlaget for USAs konstitusjon. Han var George Washingtons nærmeste rådgiver, USAs første finansminister – og regnes som avgjørende for å ha formet den unge nasjonens økonomi, institusjoner og retning.

Det er Chernows tykke bok som danner grunnlaget for Lin-Manuel Mirandas musikal Hamilton. Samme forfatter har også skrevet det kanskje viktigste verket om Ulysses S. Grant. Begge bøkene løfter fram hvordan disse ambisiøse mennene – på hver sin måte – bidro til å skape en ny verden.

En sliten 23-åring

Fotograf og gudsønn William er 23 år og driver til daglig sitt eget firma som filmer for næringslivet i Nord-Norge. Det gjør noe med perspektivet å reise sammen med en som er halvparten så gammel som deg selv. Han er min fetters sønn – fra en familie der sport, og Liverpool, er livsstil. William kunne gjerne hatt You’ll Never Walk Alone tatovert på armen. Setningen er integrert i familiens liv og lære. Samhold.

Han dveler ikke ved øyeblikkene – han lever i et høyere tempo. Jeg husker at jeg også hadde dårlig tid da jeg var 23. Alt som skulle rekkes. American Tune er mitt prosjekt. Jeg velger låtene, jeg velger stedene. William sitter i passasjersetet med en kameralinse som er større enn tålmodigheten. Han er ikke like glad i krigshistorie som meg. Ikke like fascinert av konflikt – til tross for at vi begge kommer fra krigsbyen Narvik.

Jeg lurer på hva han ser gjennom kameraet. Hva som havner i fokus, og hva som faller utenfor. Han jobber med dybdeskarphet – i bildene, men også i livet. Det som er nært og tydelig for meg, er kanskje bare bakgrunnsstøy for ham. Og omvendt.

William er ikke bare en kontrast til mine interesser, men et korrektiv – og et spørsmål i seg selv: Hva er det vi egentlig ser etter når vi, hver på vår måte, i hver vår retning, forsøker å finne Amerika?

Jeg kommer med historiene. Han kommer med linsen. Vi ser på det samme – men vi ser ikke det samme. Kanskje var det dette Paul Simon forsøkte å fange i sangen om to unge som tar en Greyhound To look for America – og ender med å finne tomheten i seg selv.

Kanskje er Amerika en subjektiv konstruksjon – formet av hvem vi er, hva vi håper, og hva vi trenger. Og i disse tidene – med splittelser, uro og støy – kanskje er det ikke vi som skal finne Amerika. Kanskje er det Amerika som må finne seg selv. 

For vår egen del er American Tune ikke bare en reise fra Kentucky til California – det er en roadtripversjon av en feberdrøm. En trip av en tur, bokstavelig talt: via Lake Superior, Texas, Roswell, Gettysburg, Silicon Valley, en Elvis-festival i Tupelo og et spøkelseshotell i Arizona. Etter hvert begynte GPS-en å vise tegn til eksistensiell krise – den sluttet å beregne rute og foreslo i stedet at vi burde søke ly på et yogasenter i Youngstown. På et tidspunkt trodde vi faktisk at den gråt.

I all sin vidløftige – og sannsynligvis verdens mest tullete – reiserute, er dette likevel også en reise inn i et lands selvbilde. En hyllest til friheten på fire hjul. Og en påminnelse om at Amerika alltid har vært en fortelling i bevegelse.

Én ting er i alle fall sikkert: Det ble en monsterbakke for unggutten som hadde sett for seg roadtrip – og i stedet fikk flere dager i selskap med den ene døde generalen etter den andre. I Richmond.

I Cold Harbor.

I Yorktown.

Jeg lurer på når jeg bør fortelle ham at vi skal tilbringe en hel dag i Gettysburg etter morgendagens urbane avbrekk i Washington.

Kanskje de har hoppeslott?