Kapittel 1: You'll Never Leave Harlan Alive – Patty Loveless

Vi står midt i det rurale, hardføre landskapet under Black Mountain (1263 m.), omgitt av dype daler, snirklete grusveier og trehus med flassende maling. Langs Main Street lener telefonstolpene seg faretruende, og gamle skilt annonserer stengte butikker og kafeer.

I Harlan går innbyggernes røtter vel så dypt som den sorte hovedpulsåren under bakken. Røtter som nærer og binder, ikke bare til stedet, men også til historiene - kampene og triumfene - til deres forfedre. 

"Jeg vokste opp under tøffe forhold. Mamma har vært narkoman hele livet. Jeg elsker moren min, men det var et helvete!" 

Devin er 26, eksmilitær. Et kraftig håndtrykk og blå øyne. Sveisen? Ren militær presisjon. Han er kledt i en marineblå hettegenser fra Nike, og iført en kamuflasjefarget caps med teksten «Friends of Coal» møter han oss som avtalt i Main Street. 

Han forteller om barndommen i Harlan County. Syv år gammel vandret han gatelangs om natta sammen med lillebroren for å skaffe penger til morens dopforbruk.

De hadde ikke råd til å feire bursdager, de dro aldri til lekeland eller på kino. Devin så ikke havet før han var 19 år, og har aldri vært ute av landet. 

"Min historie er ikke den eneste. Det er så mange barn, så mange rundt omkring som ikke eier nåla i veggen!"

Jeg takker ham for at han er så ærlig, men så setter han meg fast:

Stillhet.

Forkullede Kentucky og oljemarinerte Norge. Jeg pauser en stund. Prøver å vri meg unna. Får det ikke til.

Svaret er like enkelt som det er brutalt: Nei, Devin, det er ikke like ille. Ikke i nærheten.

Men hva skal jeg si til en mann som kunne vært min egen sønn, og som virkelig har opplevd livets mørke side. Hans egen mor byttet han gjerne bort for litt dop og en pakke sigaretter. 

Mens Devin snakker strømmer gamle bilder hjemmefra i fortfilm. Min sønn som ler på vei til barnehagen. Et klasserom hvor bursdagskaker deles ut og min datter sitter midt i hesteskoen med en krone på hodet. Det er en annen verden – en verden Devin ikke har hatt tilgang til, men han klorer litt på døra for å slippe egne barn inn.

“Vi er priviligerte,” forsøker jeg, og Devin nikker.

“Godt å høre.”

You'll never leave Harlan alive

Dagen startet i grålysningen fra Lexington med ishinne på frontruta. Ironien i at denne turen etterhvert vil sende oss nordover mot snø og Lake Superior i en Santa Fe med Texas-skilter er ikke tapt for fotograf William:

“Det er som å kjøre Finnmarksløpet med en TukTuk!”

Snart er ishinnen borte, og Kentucky gir oss blå himmel og 23 grader. Så ruller vi ned hårnålssvingene til Highway 421, mot Harlan, Kentucky.

Vi er i gang.

Jeg følger Devins råd om å ta gamleveien inn til sentrum, og i det vi nærmer oss startpunktet for denne reisen kjenner jeg allerede godt til byens historie. Vi kommer inn til første stoppested med overraskende god margin. Ikke minst er det lenge før de første solstrålene treffer oss på benken utenfor Harlan Funeral Home.

Ønsket om å spore ens blodlinje bakover i tid er dypt inngrodd i oss mennesker. Det er på mange måter også det som driver meg inn i dette bokprosjektet; ønsket om å lære om våre forfedre, mine og dine, og hvorfor deres historier fremdeles lever den dag i dag. 

I åpningsverset til You’ll Never Leave Harlan Alive ser vi for oss en værbitt gravstein som luter mot åssiden. Den forteller om det sirkulære livet som preger den vesle gruvebyen ved grensen til Virginia. En uendelig fortelling uten en slutt. I Harlan lever du. I Harlan dør du. Slekt skal følge slekters gang. 

Kanskje gir gravsteinen en formaning om jerngrepet byen har over sine innbyggere, eller kanskje er det en ikke en advarsel, men et hederstegn; har du først kommet hit ønsker du ikke å dra? Nå bor det rundt 1 700 mennesker her, ned fra 5 000 for 50 år siden. Noen må da vel ha klart å komme seg herifra i live?

Et kjapt besøk hos Anthony i Sanctuary Sound på Main Street gir oss ikke svaret på det, men resulterer i en billig gitar for baksetespilling og en velmenende hilsen fra Jesus. Jeg forklarer at jeg egentlig er trommeslager, så Anthony stemmer gitaren kjapt og halvgreit før jeg prøver.

“Keep prayin’ and keep playin!,” sier han, og legger gitaren i hendene mine. Anthony er nok mer opptatt av Jesus enn av oss. 

Skiltene langs veien er tallrike.

“Jesus is coming soon.”

”Honk if you love Jesus.” 

“Keep praying, Harlan County.” 

Jesus er topp i Kentucky. Ellers er det mye som er nærmere bånn. Harlan County har slitt en stund. Da kullindustrien knakk ryggen begrenset det mulighetene for generasjoner av innbyggere. Fattigdomsraten er betydelig høyere enn landsgjennomsnittet, og mange sliter med å finne nye jobber. 

Historisk sett har Kentucky alltid vært en stat av strategisk betydning. Under borgerkrigen forble Kentucky i Unionen, men staten var sterkt splittet i lojalitet. Geografisk lå den perfekt til for begge sider, med tilgang til elver som Ohio og Mississippi som var kritiske for transport og forsyninger. Kentuckyfødte Abraham sa det treffende:

Denne balansen mellom lojalitet og overlevelse definerte Kentucky under borgerkrigen, og de økonomiske og sosiale utfordringene fra den tiden henger fortsatt igjen i steder som Harlan.

Men det finnes initiativer som gir håp. Lokale myndigheter og organisasjoner arbeider for å bekjempe byens narkotikaproblem gjennom forebygging, rehabilitering og tiltak for å skape nye økonomiske muligheter. Det er mange som slåss for en bedre fremtid, men skyggene av fortiden henger over byen. Hva tenker Harlans yngre innbyggere om det?

Resten av historien om Harlan – og reisen videre gjennom Amerika – finner du i boka American Tune, som kommer høsten 2026.

Følg oss gjerne på Facebook eller her på bloggen for flere smakebiter underveis.