Kapittel 6: Jacob’s Dream – Alison Krauss

Den syvårige panteren George jaktet i skogen. Han var høyt og lavt, dukket ned bak en uthult trestamme og hoppet opp igjen like raskt som han hadde forsvunnet. Han var spretten, spenstig og lett på pote. Jaget alltid alene. Grålysningen ga de beste jaktforholdene. Den lille fjelløven Joseph var et enkelt bytte. Alt han trengte å gjøre var å gjemme seg bak et veltet bjørketre, for han visste at i det øyeblikket han hoppet hvesende frem ville løven umiddelbart legge seg på rygg og hyle. Blotte mage og strekke hals. Livet var en lek.

Det var enkelt å være panter i Alleghenies i 1856.

Veien vestover fra Washington klatrer over Appalachene. Løvtrærne står tett. Navnene kjenner vi hjemmefra, men her er de glade i prefikser; sukkerlønn, rødeik og gullbjørk tilsetter sin egen farge i dette høstlige refrenget. Sett fra avstand kjører vi over en samling brokkolihoder. Det samme bildet slo oss da vi forlot The deep rolling hills of Eastern Kentucky og kjørte inn i Virginia. Der var åssidene grønne, dype og sommertunge.

Lenger nord har brokkolien tatt fyr.

Vi følger Highway 99 nordover fra Bedford etter en natt på et lite motell drevet av en vennlig eldre mann med forkjærlighet for telefaxens trygge tidløshet. Vi booket via app. Det var han som måtte spørre oss hva vi skulle betale. William foreslo så klart underpris, så da lo vi godt: En Baby Boomer, en Generation X-er og en Millenial med hver sin humor, forent over et ungdommelig skambud.

Etter et kvarter tar vi av mot nordvest og følger Highway 869 videre. De er smarte, disse amerikanerne. Oddetallsveier går nord-sør, og partallsveier går øst-vest. Så da er det bare to alternativer. 869 N og 869 S. Snart dukker skiltingen til The Lost Children of the Alleghenies Memorial opp på høyre side, like før vi krysser Bobs Creek.

Vi er tidlig ute, klokken er ikke mer enn halv ni. Strekningen til monumentet følger en ravine hvor elva klukker dypt nede på venstre side, før vi knekker til høyre og følger Rhodes Run den siste kilometeren opp Monument Road.

Vi tar oss i å lure på om vi har kjørt feil, om vi har kjørt for langt. Det er ikke noe videre skilting. Google snurrer tregt i fjellene, men idet William for tredje gang spør om vi skal snu, er vi der.

Jeg tar U-sving og parkerer bilen i skogkanten. Union Station durer fremdeles nokså høyt på stereoen, men stopper brått i det jeg låser bilen. Et middelaldrende par, utstyrt med tilnærmet like treningsdresser, sender oss gretne blikk i det de passerer. Jeg nikker. Ignoreres. Jeg var nok uforskammet høylytt og forstyrret den fredfulle morgenturen deres uten å legge merke til det selv en gang, men noe måtte vekke oss.

Jeg hadde foretrukket Snider ‘85. Han hadde i det minste holdt oss våkne. Jeg er trøtt, men også urolig. Spent.

Etter 3000 kilometer har vi tilbakelagt den første fjerdedelen av reiseruta, og nå har vi kommet frem til et anker i American Tune -prosjektet. Et av reisens høydepunkter. I alle fall har jeg i forkant tenkt at det kommer til å bli det. Høydepunkt eller bunnpunkt.

Det er en historie som har påvirket meg i mange år, og som jeg stadig tenker på. Det er mange gripende fortellinger i verden, men som far er det umulig å ikke bli bergtatt av Alison Krauss' englestemme når hun beskriver enhver foreldres største mareritt.

Tar du deg tid til å lese teksten mens du lytter, får du en påminnelse og en kompassnål samtidig.

Sangen Alison ikke ville synge

Alison Krauss sier selv at hun aldri har sunget en sang som har preget henne i like sterk grad.

Jeg sparker småstein og forsøker å få musklene i gang. Trasker langs stien som smyger seg inn til monumentet. Om vi ser bort fra et par turgåerne som misliker Union Station er det ingen andre her. Det er sent oktober og fuktig i luften. Jeg forsøker å unngå å snuble i de tallrike røttene som krysser stien som blodårer på en veltrent underarm. Fangarmer.

Høye trær strekker seg oppover åsen, og videre på begge sider av bekken som snor seg gjennom dalsøkket ved Rhodes Run. Jeg bøyer meg og tar opp en kvist fra stien, knepper av et blad som klamrer seg fast til stilken. Gnir det mellom håndflatene. Snuser. Eim av sevje og fuktig bark. Fingrene klistrer seg sammen. Lim. Sirup. En siste rest av sommer.

Kanskje hoppet også panteren George rundt her for mange år siden, med kvae på potene den dagen han forsvant. Kanskje ropte han til broren: «Hei, Joseph, kom hit!» Og så tørket han kvaen i lillebrorens hår.

Storebrødre var storebrødre. Også midtveis på 1800-tallet.

En hammer i hodet

Hendelsen Alison opprinnelig ikke ville synge om skjedde på våren i 1856, så vi kan tenke oss at vinterforrådet av det familien Cox klarte å dyrke i skogen var nokså skralt, og at overlevelse for familien var avhengig av hva Samuel selv klarte å jakte i skogen og området rundt hytta.

In the spring of 1856 with the snow still on the ground Two little boys were lost in the mountains above the town

Torsdag 24. april 1856 satt Susannah og Samuel til bords med de fire barna sine. Det var sent utpå våren, men snøen hadde enda ikke forsvunnet helt fra åsene rundt hytta. Susannah hadde dekket på som best hun kunne, men det var ikke veldig mye å ta av så frokosten besto av grøt med syltetøy og litt tørket frukt ved siden av. Både de voksne og barna drakk utvannet øl.

Susannah var tre måneder på vei med sitt femte barn og ikke i toppform da bjeffing fra utsiden avbrøt Samuels bordbønn. Viktigheten av å ha en hund i disse tider, både til jakt og til å passe på området utenfor hytta, kan ikke overdrives, og Samuel grep raskt etter rifla og fulgte etter i den tro på at hunden hadde fått los på et ekorn - og helt sikkert et håp noe enda større. Utenfor døra hørte han hunden Sport bjeffe inni skogen, og Samuel fulgte etter så raskt han kunne.

På 1800-tallet var mye av livet til nybyggerne på The Pennsylvania Frontier viet til jakt og dyrking. Susannah og Samuel sto opp ved daggry og jobbet helt frem til skumringstimen med å sanke mat og holde gården i stand. Hver dag var jobb, men Susannah var nok lykkelig sammen med sin Samuel. Hun hadde et eget ansvar for å ta vare på de fire barna, men måtte samtidig fikse klær og stå for matlagingen, mens Samuel tok seg av vedlikehold av det meste utendørs.

Om sommeren og høsten jobbet begge sammen med barna i åkrene og sørget for å maksimere uttelling før neste vinter. De hadde slett ikke mye, men de hadde hverandre og fire små, så de hadde god grunn til å stå på fra morgen til kveld. Om kvelden var fire sovende småbarn belønningen som gjorde hverdagsslitet utholdelig.

The father went out hunting the boys had stayed behind

While mother tended to her chores they wandered from her side

Det er vanskelig å forestille seg at dette landskapet en gang var åsted for den mest hjerteskjærende forsvinningen i regionens historie. Formiddagsola filtreres av trekronene. Fuglene synger som om ingenting har skjedd. Stien slynger seg rolig gjennom skogen, over bekkefar og ned gjennom ravinen. Stillheten ligger over Pennsylvania-skogen som et ullteppe uten varme. Bare et monument står igjen. Resten har naturen tatt tilbake.

Været i Alleghenies, som er den nordlige delen av Appalachia Mountains, preges av mye tåke på våren. Dette var også tilfellet utpå ettermiddagen da Samuel kom skliende ned bakken mot hytta på én fot med dagens jaktutbytte. Småmunter og nynnende etter å ha fanget et lite ekorn fant han henne til sin overraskelse alene med småjentene i hytta. Om hun trodde guttene lekte utenfor eller hadde gått sammen med faren er usikkert, men hammeren i hodet gjorde det nådeløst klart for begge at guttene var borte.

Samuel var en driftig mann. En erfaren jeger som løste utfordringene han møtte. Nå sto han ustøtt med gjørmete klær i tåkedisen og skjønte raskt at rifleløpet var tomt.

The two had gone to follow him and lost their way instead

By dusk the boys had not been found and fear had turned to dread

Om guttene lekte for seg selv eller hadde gått for å følge etter faren er ikke så lett å vite, men det er ikke vanskelig å kjenne på den altoppslukende redselen til foreldre som ikke skjønner hvor barna deres er. At de allerede har vært borte i halvannen time gjør ikke situasjonen bedre. Dette er før mobiltelefonen. Dette er før letepatruljer, dette er før 911 og bistand fra helikopter og droner med varmesøkende kamera.

Samuel og Susannah lette med piskende hjerter resten av dagen og ettermiddagen mens tåken tetnet til, men George og Joseph var ikke å finne. De ropte og ropte i håp om en retning å lete, men fikk ikke et eneste svar. Sport bidro så godt han kunne, men klarte ikke å snuse opp småguttene.

Two-hundred men had gathered there to comb the mountain side 

The fires were built on the highest peak in hopes they'd see the light

Samuel fikk utover ettermiddagen hjelp fra nærmeste nabo, og da kvelden nærmet seg var bortimot to hundre menn i gang med å finkjemme skogen og den snødekte fjellsiden rundt Spruce Hallow. Om kvelden tente letemannskapene bål på de høyeste punktene i området, en skikk som stammer helt tilbake til middelalderen, i håp om at guttene skulle oppdage et av bålene og bevege seg i riktig retning.

Oh, mommy and daddy why can't you hear our cries

The day is almost over, soon it will be night

We're so cold and hungry and our feet are tired and sore 

We promise not to stray again from our cabin door

Resten av historien om Jacobs Dream – og reisen videre gjennom Amerika – finner du i boka American Tune, som kommer høsten 2026.

Følg oss gjerne på Facebook eller her på bloggen for flere smakebiter underveis.