KAPITTEL 1:
You'll Never Leave Harlan Alive
Patty Loveless
PODKAST, EPISODE 1:
Hedvig Montgomery om å vokse opp i Harlan, Kentucky:
Det som slår meg mest av alt med Devin er at han står i håpet.
SANGEN
You'll Never Leave Harlan Alive
Patty Loveless - Mountain Soul (2001)
In the deep dark hills of eastern Kentucky That's the place where I traced my bloodline And it's there I read on a hillside gravestone You'll never leave Harlan alive Oh my grandfather's dad crossed the Cumberland Mountains Where he took a pretty girl to be his bride Said "Won't you walk with me out the mouth of this holler Or we'll never leave Harlan alive" Where the sun comes up about ten in the mornin' And the sun goes down about three in the day And you'll fill your cup with whatever bitter brew you're drinkin' And you spend your life just thinkin' of how to get away No one ever knew there was coal in them mountains Till a man from the northeast arrived Waving hundred dollar bills Said "I'll pay you for your minerals" But he never left Harlan alive Grandma sold out cheap and they moved out west of Pineville To a farm where Big Richland River winds And I bet they danced them a jig And they laughed and sang a new song "Who said we'd never leave Harlan alive" But the times they got hard and tobacco wasn't selling And old grandad knew what he'd do to survive He went and dug for Harlan coal And sent the money back to grandma But he never left Harlan alive Where the sun comes up about ten in the mornin' And the sun goes down about three in the day And you'll fill your cup with whatever bitter brew you're drinkin' And you spend your life digging coal from the bottom of your grave. You'll never leave Harlan alive
HARLAN, KENTUCKY - I BILDER
KAPITTEL 1 — YOU'LL NEVER LEAVE HARLAN ALIVE
Utdrag fra boken
American Tune (2026)
Stian Larssen
Devin
"Mamma havnet faktisk i fengsel i morges klokken 06:30,” sier Devin og rister på hodet.
“Det er ikke en spøk!"
Vi står midt i det rurale, hardføre landskapet under Black Mountain (1263 m.), omgitt av dype daler, snirklete grusveier og trehus med flassende maling. Langs Main Street lener telefonstolpene seg faretruende, og gamle skilt annonserer stengte butikker og kafeer.
I Harlan går innbyggernes røtter vel så dypt som den sorte hovedpulsåren under bakken. Røtter som nærer og binder, ikke bare til stedet, men også til historiene - kampene og triumfene - til deres forfedre.
"Jeg vokste opp under tøffe forhold. Mamma har vært narkoman hele livet. Jeg elsker moren min, men barndommen var et helvete!"
Devin er 26, eksmilitær. Et kraftig håndtrykk og blå øyne. Sveisen? Ren militær presisjon. Han er kledt i en marineblå hettegenser fra Nike, og iført en kamuflasjefarget caps med teksten «Friends of Coal» møter han oss som avtalt i Main Street.
Han forteller om barndommen i Harlan County. Syv år gammel vandret han gatelangs om natta sammen med lillebroren for å skaffe penger til morens dopforbruk. De hadde ikke råd til å feire bursdager, de dro aldri til lekeland eller på kino. Devin så ikke havet før han var 19 år, og har aldri vært ute av landet.
"Min historie er ikke den eneste. Det er så mange barn, så mange rundt omkring som ikke eier nåla i veggen!"
Jeg takker ham for at for at han så ærlig, men så setter han meg fast:
"Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, der dere bor, om det er på samme måte. Om det er like ille?"
Stillhet.
Forkullede Kentucky og oljemarinerte Norge. Jeg pauser en stund. Prøver å vri meg unna. Får det ikke til.
Svaret er like enkelt som det er brutalt. Nei, Devin, det er ikke like ille. Ikke i nærheten. Men hva skal jeg si til en mann som kunne vært min egen sønn, og som virkelig har opplevd livets mørke side. Hans egen mor byttet han gjerne bort for litt dop og en pakke sigaretter.
Mens Devin snakker strømmer gamle bilder hjemmefra i fortfilm. Min sønn som ler på vei til barnehagen. Et klasserom hvor bursdagskaker deles ut og min datter sitter midt i hesteskoen med en krone på hodet. Det er en annen verden – en verden Devin ikke har hatt tilgang til, men han klorer litt på døra for å slippe egne barn inn.
“Vi er priviligerte,” forsøker jeg, og Devin nikker.
“Godt å høre.”
“Jeg er ikke så sikker på at jeg har lyst til å dra herfra. Familien min er her, og jeg er en familieperson.”
Lily
På den lokale pizzasjappa i Harlan møter vi en høy mørkhåret servitrise ikledt stedets røde “Portal”-skjorte med tilhørende sort caps og musefletter.
Lily er 20 år, og har selv rukket å bli mor. Jeg spør om hun faktisk er en av dem som greier å komme seg vekk fra Harlan - i live, men hun er usikker på om hun vil.
“Tidligere så det bedre ut. Jeg synes ikke fremtiden ser ikke så lys ut økonomisk, men vi kan jo håpe!”
Det er en lojalitet som kan synes å overgå fornuften, men et eksempel på en kjærlighet til det man kjenner som vi møter flere ganger i løpet av turen.