EPISODE 14:
The Wreck of the Edmund Fitzgerald
Gordon Lightfoot
PODKAST, EPISODE 14:
Rafael Escobar Løvdahl om Lake Superior og The Great Lakes
"Hvis du drar hånda gjennom vannet i et badekar, ser du at bølgene kommer fra alle kanter,
og du får trekantbølger hit og dit. Sånn er det til en viss grad også på The Great Lakes."
🎧 Hør hele reisen på Spotify:
SANGEN
The Wreck of the Edmund Fitzgerald
Gordon Lightfoot
The legend lives on from the Chippewa on down Of the big lake they call Gitche Gumee The lake, it is said, never gives up her dead When the skies of November turn gloomy With a load of iron ore twenty-six thousand tons more Than the Edmund Fitzgerald weighed empty That good ship and true was a bone to be chewed When the gales of November came early The ship was the pride of the American side Coming back from some mill in Wisconsin As the big freighters go, it was bigger than most With a crew and good captain well seasoned Concluding some terms with a couple of steel firms When they left fully loaded for Cleveland And later that night when the ship's bell rang Could it be the north wind they'd been feelin'? The wind in the wires made a tattle-tale sound And a wave broke over the railing And every man knew, as the captain did too T'was the witch of November come stealin' The dawn came late and the breakfast had to wait When the gales of November came slashin' When afternoon came it was freezin' rain In the face of a hurricane west wind When suppertime came, the old cook came on deck sayin' "Fellas, it's too rough to feed ya" At 7 PM, a main hatchway caved in, he said "Fellas, it's been good to know ya" The captain wired in he had water comin' in And the good ship and crew was in peril And later that night when his lights went outta sight Came the wreck of the Edmund Fitzgerald Does any one know where the love of God goes When the waves turn the minutes to hours? The searchers all say they'd have made Whitefish Bay If they'd put fifteen more miles behind her They might have split up or they might have capsized They may have broke deep and took water And all that remains is the faces and the names Of the wives and the sons and the daughters Lake Huron rolls, Superior sings In the rooms of her ice-water mansion Old Michigan steams like a young man's dreams The islands and bays are for sportsmen And farther below Lake Ontario Takes in what Lake Erie can send her And the iron boats go as the mariners all know With the gales of November remembered In a musty old hall in Detroit they prayed In the maritime sailors' cathedral The church bell chimed 'til it rang twenty-nine times For each man on the Edmund Fitzgerald The legend lives on from the Chippewa on down Of the big lake they call Gitche Gumee Superior, they said, never gives up her dead When the gales of November come early
WHITEFISH POINT - I BILDER
KAPITTEL 14 — THE WRECK OF THE EDMUND FITZGERALD
Utdrag fra boken
American Tune (2026)
Stian Larssen
Natten har lukket seg rundt Lake Superior. Mørket er av en annen type enn det man kjenner fra land. Her finnes ingen gatelys. Ingen horisont som holder det på plass.
Vinden kommer i kast, og i lange, seige drag i en retning den ikke vil gi slipp på. Bølgene følger vinden. Vokser for hver meter. Løfter seg og faller. Større og tyngre for hver gang.
To lasteskip følger samme leia, men ser ikke hverandre. Lys forsvinner i mørket og bølgene, og radioen kommer og går. Det første skipet luter mot babord, og vannet slår over lastelukene.
Fra Arthur M. Anderson kommer kallesignalet.
“Hvordan går det med dere?”
Det er en pause før anropet returneres. Kaptein Ernest M. McSorley svarer fra
Edmund Fitzgerald:
“We are holding our own.” Vi holder ut.
Mackinac Bridge
Mackinac Bridge spenner åtte kilometer stål over sundet mellom nedre og øvre Michigan. Broa ble åpnet i 1957, bygget for å tåle det forgjengeren ikke tålte av vind, is og strømmer. Veien løfter seg ut av landskapet, og tåka ligger lavt over vannet. Horisonten er borte. Regnet driver sidelengs over frontruta. Viskerne holder følge. Et skilt langs kanten:
ALL TRUCKS MUST MAINTAIN 500 FT MINIMUM SPACING.
Lastebilene foran oss kjører med nødblink.
Lyden endres brått idet vi kjører utpå. En tørr, metallisk dirring gjennom hele bilen. William ser opp fra mobilen.
"Hva skjer?” spør han.
"Det er brua," svarer jeg.
"Nei. Det er noe annet."
Jeg ser ned. Rett gjennom veibanen.
"Det er gitter," sier jeg. "Du kan se gjennom."
Han trekker beina opp fra gulvet, som om det hjelper.
"Kødder du?"
William tar opp mobilen igjen. Scroller.
"Hør her," sier han.
"Det står at det finnes to typer sjåfører i Michigan. De som kjører på gitteret og de som ikke kjører på gitteret."
Pause.
"Her står det at den forrige brua… datt ned."
Han ser bort på meg.
"Selvfølgelig måtte du kjøre på gitteret."
Great Lakes Shipwreck Museum
Helt ytterst på Whitefish Point, hvor Lake Superior smalner inn mot Whitefish Bay, ligger Great Lakes Shipwreck Museum. Hvite trehus ligger vendt mot vannet. Fyrtårnet står som en påminnelse om hvorfor stedet finnes: dette er et av de farligste områdene i hele Great Lakes-systemet. Skip har gått tapt her i generasjoner, lenge før Edmund Fitzgerald.
Museets midtpunkt er den 100 kilos tunge skipsklokken som ble hentet opp fra Edmund Fitzgerald og restaurert i 1995. Nå står den som et minnesmerke over mennene som forsvant.
Den 10. november holdes det hvert år en minneseremoni der klokken slås 29 ganger, ett slag for hvert besetningsmedlem som gikk ned med Edmund Fitzgerald, mens navnene leses opp. Samtidig markeres dagen også i Mariners’ Church i Detroit, der klokken igjen ringer 29 ganger.
Rundt klokken ligger restene av andre historier: livbøyer, vrakdeler, personlige eiendeler. Kart over forlis. Fotografier av skip som aldri kom frem. En stor modell av SS Edmund Fitzgerald.
Det lukter fuktig tre i alle rom. Går du ut døra står du rett i vinden. Her kan du gå ned til bredden, se utover Lake Superior og forstå mer av det Lightfoot beskrev.