EPISODE 2:
The Night They Drove Old Dixie Down
The Band
PODKAST, EPISODE 2:
Eirik Løkke om sørstatenes nederlag:
"Det er ikke rart det ble personlig, vi skal huske på at det var mange, enormt mange, som falt under borgerkrigen."
SANGEN
The Night They Drove Old Dixie Down
The Band - The Band (1969)
Virgil Kane is the name And I served on the Danville train 'Till Stoneman's cavalry came And tore up the tracks again In the winter of '65 We were hungry, just barely alive By May the 10th, Richmond had fell It's a time I remember, oh so well The night they drove old Dixie down And the bells were ringing The night they drove old Dixie down And the people were singing They went, "Na, na, la, na, na, la" Back with my wife in Tennessee When one day she called to me "Virgil, quick, come see, There goes Robert E. Lee!" Now, I don't mind chopping wood And I don't care if the money's no good You take what you need And you leave the rest But they should never Have taken the very best The night they drove old Dixie down And the bells were ringing The night they drove old Dixie down And all the people were singing They went, "Na, na, la, na, na, la" Like my father before me I will work the land And like my brother above me Who took a rebel stand He was just 18, proud and brave But a Yankee laid him in his grave I swear by the mud below my feet You can't raise a Kane back up When he's in defeat The night they drove old Dixie down And the bells were ringing The night they drove old Dixie down And all the people were singing They went, "Na, na, la, na, na, la" The night they drove old Dixie down And all the bells were ringing The night they drove old Dixie down And the people were singing They went, "Na, na, la, na, na, la"
RICHMOND, VIRGINIA - I BILDER
KAPITTEL 2 — THE NIGHT THEY DROVE OLD DIXIE DOWN
Utdrag fra boken
American Tune (2026)
Stian Larssen
Gary
“I historieboka mi fra videregående i 1975 står det at selv om sørstatene eide slaver, var det hele en paternalistisk (faderlig) ordning, hvor slaveeierne beskyttet og tok vare på slavene sine som om de var en del av familien, og slavene var ganske lykkelige.”
Gary Helm ler tørt: "De var ganske lykkelige!"
“Det står også at årsaken til krigen var rettferdig og konstitusjonell, og at vi bare ble utmanøvrert av nordstatstroppene. Det var det jeg lærte opp gjennom oppveksten.”
Det er nettopp slike perspektiver vi har reist mer enn 6000 kilometer fra lille Norge til sørstatshovedstaden Richmond for å forstå.
At vi snubler over historiker Gary Helm, firmenningen til trommeslager og The Band-sanger Levon Helm, gjør Virginia til et eventyr. På American Civil War Museum i Richmond tar han imot oss i en blå uniformsaktig skjorte med museets emblem brodert over brystlommen. Ansiktet er innrammet av briller og grånende skjegg, og blikket er mildt, men fast, akkurat slik man kan forestille seg at en lærer eller predikant i sørstatene måtte ha sett ut for hundre år siden.
Gary er ikke bare en slektning av stemmen vi har kommet for å snakke om; han er en levende kobling mellom musikken, myten og historien. Han smiler bredt, snakker med varme og autoritet, og deler generøst av sine perspektiver på Dixie, løsrivelse, borgerkrigen og forsoning.
Betegnelsen Dixie ble på brukt om de statene som i 1861 forsøkte å løsrive seg fra unionen. Opprinnelsen er uviss, men stammer kanskje fra Louisiana der man etter å ha blitt innlemmet i USA inkluderte det franske dix (ti) på tidollarseddelen. Sedlene fikk tilnavnet Dixies, og området rundt New Orleans og de fransktalende delene av Louisiana ble omtalt som Dixieland.
Dixie ble senere en del av Sørstatenes fortelling, noe som også er kjernen i ideologien kjent som The Lost Cause, og er en av de tingene som har gjort størst inntrykk på meg så langt – sørstatenes post-borgerkrig-narrativ. Ideologien oppsto i kjølvannet av borgerkrigen, hvor nederlaget ble romantisert og Konføderasjonen kamp fremstilt som en heroisk kamp for statsrettigheter, mer enn en kamp for å bevare slaveriet.
"Slaveri? Pøh, vi kjempet bare for våre staters selvstendighet!"
Like my father before me
I will work the land
And like my brother above me
Who took a rebel stand
“I historieboka mi sto det at slaveeierne tok vare på slavene sine som familie, og slavene var ganske lykkelige.”
Helm forklarer bakgrunnen The Lost Cause og forteller hvordan mange av plantasjeeierne beholdt sin makt etter Konføderasjonens nederlag, og fortsatte å eie landområder og forble samfunnsstøtter.
“Etter 1878 gikk Sørstatene i praksis tilbake til en situasjon som lignet den før krigen. Institusjonen slaveri eksisterte ikke lenger, men systemet med sharecropping (leilending) var nesten like avskyelig. De som hadde rikdom og makt før krigen, var fremdeles de samme familiene etterpå. Og etter krigen fikk generalene fra Konføderasjonen amnesti og kom tilbake som sentrale politikere – de fikk tilbake makten.”
“Sørstatene tapte krigen, men vant freden," sa Helm, og forklarte hvordan man i sørstatene tidlig på 1900-tallet fjernet flere grunnlovstillegg, inkludert svarte borgeres stemmerett, under dekke av å beskytte valgets integritet.”
“Selvsagt kan du stemme – hvis bestefaren din hadde stemmerett!”
“Og forresten, valglokalet er nå flyttet seks dagers reise unna, til et annet county.”
Denne ideologien la også grunnlaget for Jim Crow-lovene, som opprettholdt raseundertrykkelse i flere tiår. Helm viste hvordan The Lost Cause ble brukt til å rettferdiggjøre segregering ved å male et glansbilde av Konføderasjonen. Myten ble ikke bare bevart i historiebøker, men også i landskapet gjennom monumenter og symboler.
Interessant nok ble flere av monumentene av sørstatsgeneraler - som nylig ble revet ned under Black Lives Matter-protestene, og som jeg syntes var en veldig tullete ting å gjøre - reist på 1920-tallet, nærmere 60 år etter borgerkrigen. Dette sammenfalt med at svarte mistet stemmeretten og Ku Klux Klan marsjerte i gatene.
"Vi bestemmer fremdeles, og disse statuene skal minne dere om akkurat det!”
Jeg ble helt satt ut av min egen uvitenhet.