EPISODE 23:
The Legend of Bonnie and Clyde
Merle Haggard
PODKAST, EPISODE 23:
Andreas Christian Norum om Bonnie and Clyde
"Bonnie and Clyde støtte etterhvert på fans i byene de kom til, og det er ikke optimalt dersom du er ettersøkt av føderalt politi."
🎧 Hør hele reisen på Spotify:
SANGEN
The Legend of Bonnie and Clyde
Merle Haggard
Bonnie was a waitress in a small cafe Clyde Barrow was the rounder that took her away They both robbed and killed until both of them died So goes the legend of Bonnie and Clyde The poems that she wrote of the life that they led Told of the lawmen left dying or dead Some say that Clyde made her life a shame But the legend made Bonnie the head of the game The rampage grew wilder with each passing day The odds growing smaller with each getaway With the end growing closer the harder they fought With blood on their hands they were bound to get caught They drove back from town on one bright summer day When a man they befriended stepped out in the way With no thought of dying, they pulled to the side But death lay there waiting for Bonnie and Clyde Two years of running was ended that day For robbing and killing, they both had to pay But we'll always remember how they lived and died So goes the legend of Bonnie and Clyde
BONNIE AND CLYDE AMBUSH MUSEUM, LOUISIANA - I BILDER
KAPITTEL 23 - THE LEGEND OF BONNIE AND CLYDE
Utdrag fra boken
American Tune (2026)
Stian Larssen
Bonnie & Clyde Ambush Museum
Jeg har alltid likt å se fagfolk i arbeid. Uansett hva de jobber med. Det er fascinerende å se noen som kan jobben sin og som viser en glede over det. En mann som snekrer en bokhylle eller setter sammen en motor. En sykepleier som viser rørende omsorg. På Bonnie & Clyde Ambush Museum ti minutter nord for selve stedet paret ble skutt får jeg sjansen til å se min gode venn Tommy forklare hvordan en kurator bygger en utstilling. Han jobber som prosjektleder i et byrå som driver med utstillingsarkitektur, og ifølge ham begynner en utstilling med å definere hva publikum skal sitte igjen med, en klar fortelling som alt skal peke mot. Deretter velger man nådeløst bort alt som ikke driver fortellingen frem, og bygger utstillingen som en bevegelse der alt har en retning.
Museet ligger på stedet Bonnie og Clyde stoppet for en siste lunsj. Innehaveren, Perry Carver, møter oss i døra. En bredskuldret mann i 60-årene i slitte snekkerbukser, T-skjorte og caps. Sølvringer i ørene. Tatoveringer som har falmet. Han smiler og ønsker oss velkommen med en stemme som ligger lavt, en brumlende bass med rust i kantene. Den glir mellom F og fiss. Som i åpningssekvensen i Haisommer. Du venter på anslaget. På noe som skal bryte.
Det lå en kafé her en gang, sier han. Ma Canfield’s Café. Bonnie og Clyde stoppet her den morgenen. Kaffe og en papirpose med to smørbrød. En BLT til Bonnie. En stekt bologna til Clyde. Så kjørte de. Femten minutter senere døde de med maten i fanget.
Museet åpnet for rundt tjue år siden av L.J. «Boots» Hinton, sønn av en av mennene som skjøt paret. Carver forteller at han kjøpte samlingen og førte den videre. Han har besøkt stedet siden han var 8 år gammel. Pleide å leke i den originale bilen før den ble solgt til et kasino i Las Vegas. Det var der det startet, sier Carver. Han ler når han forteller det. Komprimerer livshistorien i løpet av et minutt. Sier at han spilte i band i California i mange år. Kjente folk i miljøet. Traff Megadeth og Metallica. Så valgte han noe annet. Nå står han her. Snakker med folk. Holder det gående, og sier han aldri kommer til å slutte.
Bak Carver fortsetter museet uten noen begynnelse eller slutt. Rom etter rom med ting som har blitt samlet fordi de finnes. Folk kommer inn med mer. Noen vil gi, men de fleste vil selge. Pistoler, hagler, maskingevær, tett i tett, som om de har vokst frem av veggen. En replikabil i full størrelse med knust frontrute, gjennomskutt med hull som sprer seg som spindelvev i glasset. Gamle etterlysningsplakater. Mugshots. Ansikter som ser harde ut. Fotografier fra likhuset. Bonnie på en båre. Clyde ved siden av. Rekonstruksjoner. Blod.
«Dette er det verste jeg noen gang har sett!» utbryter Tommy etter et par minutter.
«Jeg hadde også sett for meg noe annet», sier Toivo.
Han klapper Tommy på skuldrene. Tommy forblir alvorlig. Toivo ler så upassende høyt bare han kan.
«En garasje fylt av møbler, ski og gamle sykler som skal fortelle en familiehistorie til noen utenforstående», sier Toivo.
En grå og hvit katt ligger sammenrullet på en stol ved disken. Mr. Kitty. Femten år gammel. Den løfter så vidt hodet når vi kommer tilbake til inngangen, før den legger seg ned igjen. Mr. Kitty har sett det meste.
«Bonnie og Clyde er det største som har skjedd i dette sognet», sier Carver.
Han blir stående ved disken og snakke, langsomt. Forteller at nye bøker kommer ut, men ingen spør ham. Filmene bommer. Den siste, med Kevin Costner, var fint laget, men feil. Texas Ranger Frank Hamer var ikke ute på veien hele tiden. Han dro hjem. Ventet på neste telefon.
«Noen sier at dette museet er det beste de har sett, og alle kommer ut smilende», sier Carver.
«There’s just something about this place!»
Toivo ser ut av vinduet. Det hjelper ikke.
Mr. Kitty løfter hodet igjen idet vi går. Ser på oss et øyeblikk og legger seg ned igjen. Ute kjører en traktor forbi. Jeg kjenner etter i lomma. Bomullen. Den er flatere nå. Jeg tar den opp og kjenner på piggene inne i det myke.