EPISODE 6:
Sailing to Philadelphia
Mark Knopfler
PODKAST, EPISODE 6:
Gunnar Kagge om Mason-Dixon:
"Man kan ikke forstå USA i dag uten å forstå betydningen til Mason-Dixon-linjen."
SANGEN
Sailing to Philadelphia
Mark Knopfler
I am Jeremiah Dixon I am a Geordie boy A glass of wine with you, sir And the ladies I'll enjoy All Durham and Northumberland Is measured up by my own hand It was my fate from birth To make my mark upon the earth He calls me Charlie Mason A stargazer am I It seems that I was born To chart the evening sky They'd cut me out for baking bread But I had other dreams instead This baker's boy from the West Country Would join the Royal Society We are sailing to Philadelphia A world away from the coaly Tyne Sailing to Philadelphia To draw the line The Mason-Dixon Line Now you're a good surveyor, Dixon But I swear you'll make me mad The West will kill us both You gullible Geordie lad You talk of liberty How can America be free A Geordie and a baker's boy In the forests of the Iroquois Now hold your head up, Mason See, America lies there The morning tide has raised The capes of Delaware Come up and feel the sun A new morning has begun Another day will make it clear Why your stars should guide us here We are sailing to Philadelphia A world away from the coaly Tyne Sailing to Philadelphia To draw the line The Mason-Dixon Line The Mason-Dixon Line
MASON DIXON HISTORICAL PARK - I BILDER
KAPITTEL 6 — SAILING TO PHILADELPHIA
Utdrag fra boken
American Tune (2026)
Stian Larssen
Mason Dixon Historical Park
“Mason who?"
"Mason-Dixon Line?” gjentar jeg. “It’s up here somewhere – have you seen the markers?"
"Lived here my whole life. Never heard of 'em!"
Bestefaren med hvitt helskjegg og cowboyhatt myser mot meg og legger til, som om jeg akkurat har foreslått å grave etter gull på kirkegården:
"You from Texas?"
Jeg kunne like gjerne vært fra Mars.
Selv inne i parken - oppkalt etter våre britiske helter - blir vi møtt med forvirring. Han er her for å hente barnebarnet etter fotballtrening, men tar seg tid til å snakke med sjåføren med Texas-skilter. Vi har nå krysset inn i Vest-Virginia, en stat som ikke engang eksisterte da Mason og Dixon trakk linja si – og hit måtte vi altså dra for å finne den mest tilgjengelige grensemarkøren på vår reiserute.
Via Maryland.
Og Pennsylvania.
Grenselinjene kommer tett nå, som pushvarsler under et amerikansk presidentvalg.
Som vi er to uker unna.
“Mason who?"
"Mason-Dixon Line?” gjentar jeg. “It’s up here somewhere – have you seen the markers?"
"Lived here my whole life. Never heard of 'em!"
En linje på veggen
En stripe sollys sniker seg inn gjennom takvinduet og sprer en smal halvsirkel utover skurveggen. I lyset danser støvet; små partikler av tid, tørt høy og gammelt treverk. En løs kjetting klirrer i trekken.
Bak oss står døra åpen mot stemmelokalet. Jeg hører kakling og summing. Dempede stemmer, latter som kommer og går, men her inne er det stille.
Ved siden av parkmester Angie i halvmørket grubler jeg: Så langt på vår reise har vi snakket om revolusjonens glød, grunnlovens visjon og borgerkrigens sår. Men det aller mest håndfaste, og kanskje mest oversette, finner vi på en vegg i et redskapsskjul i Vest-Virginia: Et kart. Og på det kartet: En linje.
Noen linjer tegnes for å dele, andre for å forstå. Jeg vet fortsatt ikke hvilken dette er. Men den henger her. Og vi ser den.
Vest-Virginia. Jeg hadde sett for meg noe større. Noe mer markert, mer historical. En slags portal til historien jeg har lest så mye om. Det burde vært fjell, elver og John Denver på radioen. Country roads, take me home. I stedet finner vi et bølgeblikkskur, en rusten kjetting og et kart ingen bryr seg om. Country mama has left the building.